Tilknytning
Svangerskap, fødsel og ukene etter fødselen er den mest sensitive tiden for tilknytning. Det spesielle båndet mellom mor og barn og far utvikles mest i denne tiden. Tilknytningsprosessene settes i gang når barnet trenger trøst og klarer å finne trøst og ro i mor/fars armer. Det skjer oftest i en god og nær kroppskontakt, helst mage mot mage. Dette gir barnet en følelse av å bli sett og møtt; jeg blir passet på og gis ubetinget sikkerhet, beskyttelse og trygghet. For mor/far betyr det at man lykkes i sin rolle som forelder og at man betyr noe for barnet. En følelse av nærhet og intimitet oppstår, og denne styrker tilknytningsbåndene og legger grunnlaget for en livslang familierelasjon.
Har barnet fått en ”kink” i nakken pga. en uforholdsmessig vanskelig fødsel, kan det føre til smertefulle, ubehagelige erfaringer når mor/far holder barnet sitt tett inntil seg slik de fleste foreldrene ønsker å gjøre. Eller at ammingen byr på ubehag og stress fordi barnet ikke har god nok bevegelse i nakken.
Et barn som har det slik sender ut signaler om at nær kroppskontakt er ubehagelig, og dytter seg spontant ut av den kroppsnære posisjonen til mor/far. Foreldrene reager da vanligvis intuitivt på barnets signaler og forsøker å finne og tilby barnet en mer komfortabel posisjon, oftest rygg mot mage eller i en akseptabel avstand. Dette, blant annet at barnet ikke kan bæres tett inntil mor/far, går på bekostning av den gode nærheten. Det er stor forskjell om en baby kan ligge mage mot mage med mulighet for blikkontakt eller kun klarer å ligge med avstand eller vendt vekk fra mor/far. Barnet får ikke til å ta imot foreldrenes tilbud om nærhet fullt ut.
Slik kan det oppstå mangel på den nære kroppskontakten som foreldre og barn egentlig trenger og ønsker. Dette kan bli tolket som at ”barnet ikke vil” ha kroppskontakt, men det er en misforståelse – selv for barn som er diagnostisert innen autismespekteret. Biologisk sett trenger et hvert barn mye kroppskontakt og er avhengig av den, men det er ikke mulig å få til fordi ubehaget i nakken utløser smerte som barnet knytter til dårlig erfaring med nærkontakt. I verste fall blir disse dårlige erfaringene utløst hver gang mor prøver å amme eller å trøste babyen tett inntil seg. Lignende erfaringer skjer når far, søsken, besteforeldre eller andre kommer i nærkontakt med barnet.
Den beskrevne uheldige spiralen forstyrrer ikke bare den familiære relasjonsutviklingen, men også produksjonen av det viktige hormonet oxytocin som er viktig for stressregulering og hjerneutvikling. Oxytocin produseres nettopp i situasjoner med tett kroppskontakt, ro, blikkontakt og velvære. For et «nakkebarn» starter livet med mye stress heller enn store mengder nær kos i livets viktigste tilknytningsfase.
De første erfaringene i livet er oftest de mest pregende. Starter man med dårlige erfaringer i tilknytningsprosessene er det viktig som foreldre og fagperson å være oppmerksom at det er mulig å korrigere en negativ spiral i tilknytningsprosessen, og at dette bør iverksettes så fort som praktisk mulig.
Vellykket behandling forutsetter et dobbelt faglig grep: Når man har et barn med en innskrenket bevegelighet i nakken etter en krevende fødsel, er det viktig å jobbe metodisk for å fremme spontan kroppskontakt og ”kosekvalitet” i samspillet mellom mor/far og barnet i forlengelse av en ”mekanisk” fysikalsk behandling av nakken og virvelsøylen.